onsdag 31. mars 2010

Påske krim del 4

….Hos Emmetrine var det ingen som tok telefonen da Bodil Siri ringte. Søren og, tenkte hun. Emmetrine var den eneste som verken var mørkredd og som kunne få Bodil Siri til å tenke på andre ting enn skumle løer  med lys i.  Hun  ringte til Mokinikka . Mokinikka var riktignok mørkredd men hun var den eneste utenom Emmitrine hun kunne fortelle alt til, og som ikke kom til å le av henne.  Hvis det virkelig var noe rart med Bolette Dinglebarmen og Løen, så ville hun ikke være alene om å vite det.  Og det siste hun ønsket, var å bli ledd av.

Mokiniokka svarte ja uten å nøle. Hun hadde ingen andre planer for kvelden og en spasertur i den kjølige påske luften ville bare være oppfriskende. 
De avtalte å treffes ved Mega i åttetiden.  På slaget åtte stod Mokinikka å ventet på henne.  
De begynte å gå bortover mot Statoil og videre på sykkelstien opp langs E 39.

Bodil Siri var ikke helt sikker på hvordan hun skulle begynne å fortelle om det som hadde skjedd  kvelden før, men til slutt så hoppet hun i det.

Bodil Siri fortalte om lyset i løen, og om Bolette Dinglebarmen, Ja,  hun snakket uten stopp helt til de nesten var oppe ved Kiwi. Mokinikka  lyttet å lytter og når Bodil Siri var ferdig å fortelle sa Mokinikka at hun synes at hele greia hørtes veldig skummelt ut. Lange tenner, stygge blikk og lys i den gamle løen.

I det de skulle krysse E 39 så tutet det i et bilhorn. Det var Ivar Knekken.  Historiefortelleren  som samme år hadde gitt ut boka Ålgårds Historie.
Ivar Knekken kjørte inn på parkeringsplassen ved Rema 1000 og parkerte bilen. Bodil Siri og Mokinikka skyndte seg over veien og bort til Ivar.


Ivar Knekken rullet ned vinduet og de begynte å snakke om løst og fast. Ivar skulle feire påsken hjemme sammen med kone og barnebarn. 
Han hadde begynt å skrive manuset til en oppfølger av den boken sin, så nå skulle han bruke store deler av påskedagene  til lete frem gammel historie om Ålgård. 
Mens Ivar Knekken fortalte om det nye materialet til  boka, begynte Bodil Siri å tenke på Bolette Dinglebarmen igjen.
Var det noen som viste noe som helst om Bolette så måtte det vel være Ivar. Hun kremet litt usikkert, trakk pusten dypt før hun spurte Ivar om han kjente til Bolette Dinglebarmen og mor hennes.
Hun forklarte det med at hun hadde sett lys i løen der kvelden før å lurte på om kanskje noen pleide å bruke den gamle løen til noe spesielt.

Ivar knekken sa at han egentlig aldri hadde hatt noe med de to damene å gjøre siden de for det meste holdt seg for seg selv. Noen vil nok gå så langt å kalle dem folkesky. Ut gikk dem sjelden, å når det skjedde var det kun for å handle. 
Løen hadde stått tom så lenge han kunne huske og han husket godt. Han trodde løen for det meste ble brukt til å oppbevare redskaper i.


Men huset kan jeg mye om , og det er et spesielt hus. Mye historie ligger i de veggene. 
I flere generasjoner har det  bare bodd  kvinner der. Mødre med døtre. Aldri menn, bare kvinner. 
Det gikk mange rykter om løssluppenhet siden det oppsto graviditet uten at noen av damene hadde hatt fast følge.
Det kom heller aldri guttebarn til verden, bare pikebarn. Kvinnene klarte for det meste å brødfø seg  selv ved å dyrke grønnsaker og avle opp kaniner.

For en 10 års tid siden da Ivar Knekken hadde begynte å sysle med tanken på å skrive boken om Ålgårds historie, hadde han kommet over et brev og et par lege journaler i et gammelt arkivskap som stod på kontoret til ordfører Bolaug Ollestad.

Brevet og Journalene var datert en gang  i  mars 1937. 
Det fremgikk av brevet og journalene at på den tiden fants noen kvinner,  bosatt på Ålgård som hadde blitt innlagt på sykehus med de merkeligste symptomer.

Brevet som Ivar Knekken hadde funnet, viste seg å være en henvisning til Stavanger sykehus, skrevet av daværende kommune lege,  Køyre Ågaden. 
Han anmoder i brevet at hans kvinnelige pasient  bør  få komme til behandling  på sykehus omgående. 

Kvinnen er med barn og skal føde rundt påsketider, hun oppfører seg merkelig, vil ikke si hvem barnefaren er og fødselen har påvirket hennes hårvekst, ben struktur og matlyst. 
Kroppen blir for hver dag som går mer og mer hårete, hennes  to fremre tenner i overmunnen har begynt å bli unormalt lange, og  kvinnen er meget underernært, hun får ikke i seg ordentlig mat da hun kun spiser grønnsaker å nekter å ta til seg annen føde. ”  



 Jeg begynte å forhøre meg litt rundt med den eldre garde på Ålgård og det stemte visst ganske godt med det som de fleste hadde hørt om den saken. 
”Kaninsjugå” kalte lokalbefolkningen det, ja det florerte meget stygge rykter om hvordan kvinnene hadde pådratt seg symptomene. Meget  stygge rykter!... Ivar Knekken tok en liten pause før han fortsatte...

Disse kvinne hadde en ting til felles. De bodde alle i det huset som som i flere tiår gikk  under navnet, kaninfarmen...





Fortsettelse følger i morgen...

5 kommentarer:

  1. Heisann Elin!!
    Nå har jeg lest til øye blir stort og vått...hihi
    du må begynne å gi ut bøker :o)
    Ha en flott dag der nede!!

    SvarSlett
  2. Spennende!! Digger krimen deres :)

    Klem Monica

    SvarSlett
  3. Heisann ;)
    finfin krim, gleder meg til neste episode,
    har sendt deg en mail.
    ;)

    SvarSlett
  4. Fantastisk krim som du og Snuskebassa har. Jeg digger!!!!

    SvarSlett
  5. Morsom påskekrim dere skriver! Dere tar alle bloggere på kornet!

    SvarSlett

Tusen takk for for at du tar deg tid til å kommentere på bloggen min. Det setter jeg utrolig pris på. Klem fra Elin :o)